Smiths Venner, Norske Brødre, Den Kristelige Menighet

Denne fremdeles meget lite kjente religiøse bevegelse kom inn i offentlig oppmerksomhet særlig i Norge, Tyskland, Østerrike, Nederland og USA etter tidligere medlemmer og berørte familier såvel som nøytrale iaktagere hadde berettet om destruktive tendenser.

Navn

Bevegelsen er vanskelig å identifisere fordi den gjenom lang tid har tilbakevist enhver presis betegnelse. I Norge blir de kallt "vennene" eller "Den Kristelige Menighet", i Tyskland var de registrert som "Verband Das Leben e.V.", men nylig byttet de navnet der til "Die Christliche Gemeinde e.V.", det tilsvarende navn som de har i Norge. I Østerrike ble de kallt "Christlicher Familienverein" eller "Verein Das Leben", i Nederland "De Noorse Broeders", i USA "Fellowship" som naturligvis kan være hvem som helst. Uttrykket "menigheten" betegner både den lokale menighet og hele bevegelsen. Jeg vil her bruke forkortelsen SV ("Smiths Venner").

Opprinnelse

Den norske marineoffiser Johan Oskar Smith, født 11/10-1871 i Fredrikstad, opplevde 1898 en omvendelse på sjøen og trodde han var døpet av den Hellige Ånd i 1900. Han kom fra et troende hjem og følte seg frastøtt av mange sjøfolks ukristelige levemåte og en del overfladiskhet i de eksisterende kirker. Han mente han var utvalgt til å danne en menighet som representerte den sanne kristendom. Han fikk følge av sin bror Aksel (1880 - 1919) som var tannlege, og flere sjøfolk, bl. a. i 1908 Elias Aslaksen (1888 - 1976) som senere ble hans etterfølger og som fikk stor betydning for bevegelsen gjenom sin literære virksomhet.

Fra 1906 var det en del samarbeid med Pinsebevegelsen som da hadde kommet til Norge, og brødrene Smith ble tatt for pinsevenner. Men snart kom det til uenighet, særlig med hensyn til skarp avgrensning fra andere kristelige felleskap. Det ble grunnlagt et eget forlag "Skjulte Skatter" som også utga tidskriftet med samme navn, for bedre å kunne forsvare bevegelsens teser. Den endelige brudd med Pinsebevegelsen kom i 1937 med gjensidig skarp fordømmelse.

"Vennene", som de kallte seg selv, brukte imidlertid tankegods også fra kilder utenfor bevegelsen, f.eks. fra skrifter av den franske mystikkerinne Marie de la Mothe Gyon (1648 - 1717). Idag snakker de ikke gjerne om dette til tross for at de påstar at de aldri har forandret sin lære.

I første verdenskrig hadde J.O.S. og hans tilhengere i marinen anledning til å drive misjon mens de seilte langs den norske kysten, og de hadde mye tilstrømming. I 1922 hadde de et eget lokale i Horten, 1928 ble forsamlinger flyttet til Nesbyen som i 1955 hadde opp til 850 forsamlingsdeltagere.

Samtidig med økende tilhengere oppsto også kritikk, særlig fra Den norske kirke. Sofus Anker Goli utga 1950 boken "Sekter i søkelyset" hvor han stillte SV i én rekke med Mormonerne, Adventistene, Jehovas Vitner, Spiritistene, Teosofene og Christian Science.

J.O.S. døde 1/5-1943 og ble gravlagt under stor deltagelse i Horten. Fra 1943 til hans død i 1976 ble menigheten ledet av Elias Aslaksen, etterpå av grunnleggerens svigersønn Sigurd Bratli, født 1905, som på grunn av sin alder overga ledelsen i 1995 til grunnleggerens barnebarn Kåre Smith og som døde i januar 1996.

Utbredelse

Etter den andre verdenskrig hadde SV etablert seg i Danmark, Sverige og USA. Fra 1954 deltok "vennene" i religiøse møter i Sydvest-Tyskland under ledelsen av Elias Aslaksen og fant tilhengere også der. Fra 1960 utbredet seg bevegelsen til Sveits, Østerrike, Frankrike og England. Idag finnes den i over 40 land på hele klodden. Antall tilhengere kan bare gjettes fordi det (angivelig) ikke finnes medlemslister; antall er noe mellom 20.000 og 35.000. I Norge var antall lenge gjettet å være 10.000, men etter store utmeldinger som følge av "vekkelsen" (se senere) og når de 1996 søkte for statlig støtte var medlemstall i Norge angitt med 5074.

Omtrent 8.000 medlemmer fra hele verden deltar hvert år i begynnelse av juli måned på sommerstevne på Brunstad i Vestfold, som fra 1956 er utbygget som et stort og moderne utrystet konferansessted.

Lære og praksis

SV-s lære baserer seg stort sett på Bibelen, men har en antall særegenheter som nesten ikke finnes annensteds i det kristelige spektrum. De påstår f. eks. at Jesus, som alle mennesker, hadde "synd i kjødet" (men ikke "bevisst synd") og hans viktigste oppgave i sitt jordiske liv var å rense seg fra denne synd. Menneskers viktigste oppgave er å etterfølge Jesus, men ikke som de fleste kristne å stå under korset, men å "henge på det". Det kan bare fåes til med å fulstendig oppgi ens onde egenvilje og å være lydig "uten først å forstå", men denne lydighet skyldes først og fremst menighetens ledende brødre som er Guds stedfortreder. Enhver kritikk mot ledelsen er strengt forbudt fordi det ville jo være kritikk mot Gud selv. Bud til nestekjærlighet gjelder først of fremst trosfeller i menigheten og de som vil bli det i framtiden, fordi de andre "blir fordømt likevel". Menigheten er identisk med de 144.000 utvalgte, "bruden", de andre er "skjøgen". Fordi det åpenbart ikke er sjanse for å oppnå dette antall i nær fremtid kan det kanskje finnes noen et sted i verden utenfor menigheten som tilhører "bruden", men dette vet man ikke så nøye. Gud er en hevnful despot som tilvender seg bare de mennesker som 100% oppfyller hans krav (som er definert av menigheten) og kaster resten; et annet bilde av Gud er en "nådeautomat" hvor man kaster inn de gode gjerninger og hvor nåden kommer ut etterpå. Dette er ikke uttalt, men i praksis, en forløsning av egen kraft som er stikk imot det hva andere kristelige kirker og samfunn lærer. Avvik fra menighetens krav straffes av Gud umiddelbart; de forteller om og om igjen en historie fra Oslo hvor en hjertesyk medlem som ble refset i menighetens møte døde rett etterpå. Før det ble forbudt i Norge å straffe barn fysisk var det menighetens lov at barna må få ris allerede i 2-3 års alder for å bryte dens "onde egenvilje", ifølge Ordspr 13,24.

"Verdslige" verdier også av høy kulturel kvalitet ble ringaktet. Musikk er sett på som positiv bare i religiøse møter, hvor faktum at sangene fra felles kristelig tradisjon ble betegnet som "skjøgesanger" ledet til en masseproduksjon av egne sanger som forfatteren ikke akter å være av stor musikalsk verdi. Fjernsyn, radio, avis etc. var inntil helt nylig forbudt, også lek (det var bortkastet tid). Naturligvis er det en viss varasjon, og særlig ledende medlemmer og deres barn har en del privilegier med begrunnelsen "de er mer festet".

En gift kvinne kunne tidligere bare "reddes" med å føde så mange barn som mulig (1 Tim 2,15), uten hensyn til hennes helsetilstand; hvis hun dør, da vil Gud sende en annen kone likevel! Derfor hadde SV-s familier utrolig mange barn - 8 til 14 var normal, og menighetens vekst skyldes hovedsaklig dette krav. I den siste tid er det ikke mer så mye snakk om dette.

En slik selvødeleggende perfeksjonisme har to konsekvenser: de som tror at de har allerede oppnådt fullkommenhet blir hovmodige, de andre som er ærlige og skønner at de ikke kan oppnå fullkommenhet, fortviler. Antall selvmord har vært høy i Norge, men kan ikke bevises på grunn av mangelnde (?) medlemslister. Også forfatterens datter ville ta sitt liv fordi hun lekte med to småbarn istedenfor å gjøre sin lekse; det var "synd mot den Hellige Ånd" som ikke kunne tilgis, hun var fordømt av Gud og hennes liv var helt verdiløst!

Det skal ikke nektes at noen av disse "brødre" og "søstre" kunne være et forbilde for noen lunkne kristne. Men i det hele må man si at SV-s lære er en voldsom forfalskning av det glade budskap, som her er blitt til et truselsbudskap.

Krav og virkeligheten

· SV påstår å ikke ha noen organisasjon fordi all organisasjon er menneskelig og derfor forkastelig. - Sannheten er at de har en meget stram organisasjon med krav om absolut lydighet også i småtterier og kritikk mot ledelsen er det samme som kritikk mot Gud. I boka "Menigheten - Kristi legeme" av S. Bratlie og A. Smith, 1984 fortelles også hvordan i en rekke land misjonen ble "organisert".

· SV påstår at hver lokale menighet er fulstendig unavhengig og bare ledet av den Hellige Ånd. - Ifølge "Vedtekter" må enhver lokal ledelse ha et medlem som er utnevnt av toppledelsen i Brunstad, og alle beslutninger må fattes enstemmig: Hvis det ikke skjer, vil Brunstad bestemme. Dette betryr at toppledelsen er enerådende.

· SV påstår at verdslige ting er uviktig og det åndelige liv står helt i forgrunn hos dem. - Analysen av "Vedtekter" viser at av 27 paragrafer er det bare 1 som henviser til Bibelen mens alle andre gjelder eiendom, underordning og kontroll.

· SV påstar at de ikke har noen ytre forskrifter, men at menneskets indre forvandling er deres hovedmål. - I virkeligheten var det en menge av ytre forskrifter som var "Guds vilje", som klesdrakt, hårfasong, kvinnens rolle, heve hendene i været (vekkelsen!), ting som helt nylig (1999) nå får mindre betyding. Møtene har et svært rituell preg, men inneholder sjelden ting fra Bibelen som "Fader vår" eller nattverd.

· SV påstår at hele tenkemåten er rettet til "hele" Guds ord i bibelen. - Faktisk spiller Guds ord ved møtene en meget underordnet rolle; det blir betegnet som "melk" for småbarn og at de foretrekker "fast føde" fra grunnleggerens og andere lederes litteratur. Ved møtene leser de aldri et helt avsnitt fra Bibelen, som det er vanlig i andere kristelige samfunn. Taleren snakker og snakker og bruker av og til et løsrevne sitat fra bibelen som han syns at det passer godt til sammenhengen.

· SV påstår at de står moralsk høyt over alle andre kristne som de foraktelig betegner som "tilhengere av religiøse partier". - I virkeligheten finnes hos dem mye moralsk avvik, bedrag, brutalitet og særlig hovmot. De tror at de hadde lov å bedømme alle andere og ingen har lov å bedømme dem.

· SV påstår at mennesker hos dem er mye lykkligere enn "de i verden". - I virkeligheten er det "mye skjult nød" hos dem, som bl.a. Audun Erdal skriver.

· SV påstår at de er fredelige mennesker. - In virkeligheten hisser de stadig mot "de andre". I Norge var det i 1993 ledernes krav om å "drepe motstandere" og å "rive ned hver eneste kirke". Sangene er ytterst aggressive: "Hat er nødvendig, hat driver oss frem. Død til alle fiender, jeg slår til uten hensyn. I denne kampen finns det ikke ro." "Vi er født til å slakte ...Så et vé over menn'sker som mot denne hær vil gå i strid....." Det finns maktkamp, baktalelser og intriger i menigheten som blir skjult overfor utenforstående.

· SV påstår at de aldri hade utstøtt noen. - Men det finns brev av ledelsen som sier: "Du er nå utstøtt."

· SV påstår at de som ønsker å forlate menigheten vil ikke ha noen vanskeligheter å gjøre dette. - Faktisk er det store psykologiske barrierer: trusselen at enhver som forlater menigheten vil moralsk gå til bunns og bli dømt til helvete. Det er mange "eksempler" på dette fordi en del som hoppet av var blitt åndelig så uselvstendig at de ikke klarte livet utenfor menighetens felleskap. Dessuten var det forbudt i menigheten å ha venner utenfor, og hvis noen hoppet av, tapte han eller hun alle sine venner i menigheten og hadde ingen venner igjen i det hele tatt.

· SV påstår at de i Norge ikke betegnes som "sekt". - Det er meget enkelt å bevise det motsatte.

· SV påstår at de foruten en betjent på Brunstad ikke har noen som blir betalt av menigheten. - Det er mange "eldste" og "misjonærer" som reiser rundt det meste av tiden og ikke kan ha normal yrkesvirksomhet. Den nåværende toppleder Kåre Smith gikk teknisk konkurs og ble reddet med penger fra medlemmer - også barn måtte tømme sine sparegriser.

Vekkelsen

Før 1992 hadde man ikke hørt mye fra SV. Også i Norge visste man bare at kvinner var kledt gammeldags og hadde mange barn. I det hele tatt trodde man de var fredelige, pålitelige og solide. I Østerrike var det allerede fra 1977 flere foreldre - blandt dem forfatteren fra 1982 - som protesterte mot barnas fremmedgjøring og personlighetsforandring, og det var rettsaker. Men 1992 begynnte stormen riktig i moderlandet Norge: tildligere medlemmer snakket ut til avis og fjernsyn om psykoterror og lignende fra SV-s ledelse som i den tiden utelukkende besto av familien Smith. "Vekkelsen" (en slags kinesisk kulturrevolusjon") med budet å heve den høyre hånd og skrike høyt minnet eldre medlemmer og utenforstående om nasismen. Familier ble splittet. 17/12-1997 skrev Aftenposten i stor overskrift: "Masseutmeldinger fra Smiths Venner". Antagelig var det mellom 1500 og 2000 som forlot bevegelsen mellom 1989 og 1995. Ledelsen reagerte med å stramme tøylene som resulterte i enda flere avhoppere. Det var en radikalisering som utbredde seg også til andre land, og vi har beretninger fra Tyskland, Østerrike, Nederland og USA fra tidligere medlemmer som ikke lenger tror at SV er noe bra. En del mener fremdeles ar det var bra i begynnelsen, men at SV-s tilstand etter hvert har forverret seg.

Forfatteren mener derimot - og har støtte i dette av flere andre - at ondets rot allerede ligger i selve konseptet ved J.O.S:

1. Kravet å være den eneste sanne kristelige menighet, med diskriminering av alle andre mennesker bare på grunn av deres medlemskap i en annen trossamfunn.

2. Kravet å lage perfekte mennesker av egen anstrengelser som fører til hovmod eller til fortvilelse.

3. Kravet om tilhengerens absolutt lydighet som uvegerlig vil tiltrekke despoter som ledere.

(Original ble publisert på tysk i Berliner Dialog, 3/1995. Oversettelsen er litt oppdatert, men belyser ikke hendelser i senere tid. Dette gjør artikkeln "Smiths Venner - Utvikkling siden 1995").

20 august 2000
Friedrich Griess

Litteratur:

Audun Erdal, Smiths Venner - innblikk i oppkomst og egenart av en norsk frimenighet. Spesialoppgave ved menighetsfakultetet Oslo, 1984.

Audun Erdal, Smiths Venner, i Tidskrift for teologi og kirke, 2/1987.

Johan Velten, Minner og refleskjoner. Utgitt av forfatteren, Oslo 1992.

Magne Kristiansen, Derfor forlot jeg Smiths Venner. Utgitt av forfatteren, Oslo 1997.

Bladet "Forløsning", utgitt av Alf Gjøsund, Mjøndalen (også online: http://forlosning.com).